Av May Britt Aanundsen, utsending for Tibetmisjonen til Prosjekt Lærerløft

Jeg liker tittelen. Vi hadde en flott demonstrasjon av det i den internasjonale kirka i Kathmandu forrige søndag der ungdommene hadde ansvar for hele gudstjenesten.

Da en ung backpacker fra Norge reiste seg opp i kirka under hallorunden for nyankomne for halvannen måned siden og introduserte seg som teologiutdannet ungdomsarbeider spisset jeg ørene.  Da han umiddelbart kom på nett med min tennåringssønn under praten på gårdplassen etterpå slo jeg til med et luftig forslag om han ikke kunne stoppe igjen ei stund for å hjelpe oss igang med ungdomsarbeidet i kirka.  Det har nemlig lenge stått på gjøre-ønskelista til menigheten.  Forslaget var såpass luftig at det der og da fordunsta i den varme sola.  Man rekruterer jo ikke ungdomsarbeidere sånn uten videre på kirketorget under kirketeen.  Vi utveksla telefonnummer og utover uka kunne jeg liksom ikke heilt slå fra meg det luftige tankesvermeriet.



En halvtime før kirkestyremøtet den samme uka slo jeg til og ringte nummeret hans uten respons.  Da jeg litt hesblesende kom for seint til møtet og endatil plukket opp telefonen som ringte midt i åpningsandakten og forsvant ut på ganga mottok jeg misbilligende blikk fra både prest og formann.  Jeg kom inn igjen akkurat tidsnok til punktet ungdomsarbeid på agendaen og ble strengt men vennlig oppfordra til å skru av mobilen.

Sprekkferdig av iver fortalte jeg om denne unge backpackeren som nå hadde reist til en annen by og var på vei til grensa over til India, men som til alt overmål godt kunne tenke seg å bli utfordret til å stoppe igjen for å jobbe med ungdommene våre ei stund.  Dette sammenfalt med at vår egen pastor skulle reise bort i to måneder og dermed hadde en bolig stående ledig.  Regnestykket var lett å gjøre opp og vi bestemte oss raskt for å slå til med et tilbud om kost og losji et par måneders tid mot at han vandra litt rundt med ungdommene våre for å finne litt ut av hva de kunne ha lyst til og behov for å bli hjulpet igang med av eventuelle aktiviteter.



Gudstjenesten forrige søndag var ett av flere synlige resultater den siste tida av den medvandringen.  Gjerulf eller Jerry som backpackeren kalles her har den gode evnen at han har mye tillit til unge mennesker og da svarer de gjerne også som det blir forventa av de med å være den tilliten verdig.  Det var de ihvertfall i høyeste grad forrige søndag.  Mor som er vant til å ha en finger med i det meste måtte bare avfinne seg med å holde fingrene av fatet, uten innsyn, uten kontroll.  Det var en stor opplevelse å se og høre sønnen ta mikrofonen som den første av tre som skulle holde et personlig vitnesbyrd uten å vite hva som ville komme og høre opplevelsen hans av å være i Nepal beskrevet i ungdommelig ledig språkdrakt og stil, på flytende engelsk med humoristisk sjølironisk snert som vakte latter og persolig erfaring som berørte.  Det tok brodden av mye oppsamla gruff fra hverdager med forsøk på oppdragelse til tilsynelatende ingen nytte.

De er deilig uformelle, uforutsigbare og uperfekte de unge og vi kunne nyte å være i den mottagende rollen ei stund alle vi som til vanlig er serviceytere og oppdragere.  Jeg tror mange av oss satt litt løst på stolene avventende i forhold til hva som måtte vente oss rundt neste sang.  Alt gikk overraskende bra og kjentes ut som en stor velsignelse.  Det holdt, de stod oppreist og vi er veldig stolte av og berørte over å ha disse flotte ungdommene blandt oss ikke bare mine egne men hverandres.

Kaja satt tryggt plassert på tilskuerplass denne ganga, men om ei uke blir det hennes tur til å stå fremme i ”kirkerommet” som sannsynligvis da blir ambassaden.  Sjømannspresten kommer tilbake for å holde overhøringsgudstjeneste med Kathmandus eneste norske konfirmant.  Ett av hennes oppdrag er å tegne/male altertavlen med temaet meg og Gud.  Gudstjeneste på norsk er ikke hverdagskost i Kathmandu og derfor heller ikke så veldig etterspurt vare.  Vi får likevel håpe noen kan finne det interessant å komme.  Det hjelper kanskje at det er ambassaden og ambassadøren som er vertskap slik de var det til jul da Kaja konfirmant også spilte en sentral rolle.