Bildet: I 1958 ble Ganga Tapa (høyre) sendt til sykehuset "Grønne Enger" i den nepalske byen Pokhara for å få behandling. Der giftet hun seg med Shovakar (venstre). De har nå fått en sønn og en datter sammen.

Oversatt av Mia Voreland fra ”To-day in Nepal”, juni 2009.

Jeg ble født for 54 år siden i en hindufamilie nær grensen til Tibet i Vest-Nepal. Min far var landsbyleder, og vi hadde et godt liv. Da jeg var 11år, døde min mor. Min bror hadde dratt til India, så bare far og jeg var igjen hjemme. Jeg overtok husholdningen for far, og han fortsatte som landsbyleder i noen år.

Ble huleboer
Da jeg var 14år giftet far seg igjen. Noen måneder etter dette ble jeg syk. Armer og bein svulmet opp, og jeg fikk små blemmer over hele kroppen. Vi oppsøkte en sjaman, eller ”heksedoktor”, og resultatet ble at jeg skulle bo sammen med en huleboer, i håp om at jeg skulle bli helbredet. Men ingenting hjalp, og jeg vendte hjem. Min stemor var ulykkelig for at jeg var tilbake. Hun var redd for at jeg skulle smitte mine to halvsøstre, og hun tvang meg til å reise hjemmefra.

Forlot hjemmet
Jeg var knust. Ingen støttet meg, og jeg følte meg lurt av skjebnen. Vennene mine gikk store omveier for ikke å møte meg. En slektning sa at hun kjente ei jente med samme sykdommen. Hun hadde tatt sitt eget liv, og hun foreslo at jeg skulle gjøre det samme! Den kvelden forlot jeg hjemmet mitt for godt, med bare en bylt tøy, og jeg bestemte meg for å bo i ei hule i skogen. Jeg var der i tre dager inntil min far og onkel kom og foreslo at jeg kunne bo i ei lita hytte i skogen som han hadde laget til meg. Han kalte den ”spedalskhytta”.

Fem år i skogen
Dagene var fylt med frykt! Noen dager så jeg slanger, og leoparder lusket rundt hytta. Jeg var alltid sulten. Jeg tenkte på mor. Hvis hun hadde levd, ville hun brakt meg mat. I fem år bodde jeg alene i skogen. Mange ganger forsøkte jeg å ta mitt eget liv, men jeg kunne ikke gjøre det. En gang hadde jeg et tau rundt halsen, men klarte ikke å fullføre det. En gang planla jeg å kaste meg utfor et stup. Men ombestemte meg.

Det fantes håp
Jeg fikk senere høre at folk med samme sykdom som jeg, hadde blitt kurert ved et sykehus i Pokhara, kalt ”Grønne Enger”. Det var langt borte, og ingen kunne følge meg dit. Senere fikk jeg høre at organisasjonen International Nepal Fellowship hadde åpnet et mindre sykehus i et distrikt som var nærmere, men likevel flere dagsmarsjer borte.

Ville ikke røre meg
Til slutt fikk jeg overtalt min far til å følge meg dit. På grunn av sykdommen måtte jeg bære min egen bør, og jeg kunne ikke gå så fort som min far. En dag falt jeg utfor et stup, 12-13 meter ned. Jeg var skadet og blødde og kunne ikke reise meg opp. Min far fant ut hva som hadde hendt, men ville ikke røre meg og hjelpe meg opp. Til slutt klarte jeg å komme meg opp til stien, og det tok 6 dager til før jeg nådde fram til sykehuset. Min far overnattet i et ”hotell” mens jeg sov utenfor under et tre.

Jeg ble forlatt
Min far forlot meg der og vendte hjem, mens jeg blei innlagt på sykehuset, men måtte sove på verandaen til tuberkulose avdelingen. Etter flere måneder besøkte far meg på vei til India. Han lovet å ta meg hjem året etter, men han hadde ikke til hensikt å gjøre det. Da jeg forsto at han ikke ville komme tilbake, besvimte jeg og kunne ikke spise på flere dager.

Ble mishandlet
Etter et par år ble jeg friskmeldt og jeg kunne dra hjem igjen. På hjemveien møtte vi tilfeldigvis min bror. Jeg dro videre med ham. Så snart jeg kom hjem, ble jeg mishandlet igjen, og jeg returnerte til sykehuset. Jeg hadde hørt om Jesus der og trodde at Gud var med meg og at jeg ikke behøvde være redd. Jeg bodde på sykehuset i 4 år til og jobbet med dyrene som hyrde. I 1982 ble jeg sendt til ”Grønne Enger” i Pokhara for å bli operert. Mens jeg var der, ble jeg en kristen, og jeg blei gift med Shovakar. Vi har nå en sønn og en datter og vi er med i en menighetsfamilie.

Han skuffet meg aldri
Jeg er nå lykkelig. Gud elsker meg; en kvinne som bodde i ei hule i skogen! Han har tatt bort smerten i mitt liv. Han har tilgitt meg det jeg gjorde mot Hans vilje. Han skuffet meg aldri! Ikke bare er jeg tilgitt! Jeg har nå håp i stedet for fortvilelse! Jeg er glad for å dele min historie med dere, og takker Den Allmektige Gud for Hans hjelp.