Usha (33 år) er født på Tansen Mission Hospital. Hun er gift med Rajendra (33 år) og de har nå fem sønner. Sønn nummer seks døde nylig av blodkreft. Nå bor familien i Kathmandu der Rajendra underviser nepali språk for utlendingene i regi av United Mission to Nepal. Vi møtte hele familien i en pause i språktimene. Og det viste seg å være en svært utfordrende og tankevekkende livshistorie de har å fortelle.

Av Evelyn og Gunnar Mollestad, utsendinger og helsearbeidere for Tibetmisjonen til Nepal

Usha forteller: «Jeg ble født i Tansen på misjonssykehuset der min mor jobbet med rengjøring. Min far jobbet på en bedrift som vaktmann. Jeg har to eldre sønner. Vi bodde midt mellom Tansen Mission Hospital og den eldste kirken i byen. Vi var som de fleste i byen praktiserende hinduister, og vi besøkte regelmessig byens templer og gjennomførte daglig gudstilbedelse (pujah).»

Lovsang på sykehuset
Usha forteller videre at hun brukte å ta med litt mat til sykehuset som moren skulle spise til lunsj. På disse daglige turene fikk hun høre sang fra et av rommene i bygget. Hun listet seg nærmere og fikk høre vakker sang og musikk. «Jeg var vel ikke mer enn 10-11 år på det tidspunktet,» sier hun. «Men det gjorde så sterkt inntrykk, og jeg fikk høre noen av tekstene på sangene: «Yesu bolaauchan sablaii....» («Jesus kaller på alle, uansett om du er rik eller fattig...»)
«Det var da jeg hørte Jesus-navnet for første gang,» sier Usha. «Så ble jeg etter hvert invitert med til kirken i Tansen (Tansen church, etablert i 1959) av en venninne. Hennes bror var aktiv kristen. I begynnelsen var jeg sjenert og ville i grunnen ikke være med, men jeg likte sangen og musikken som var i kirken.»

”Ku-spisende religion”
«Mine foreldre og mine to eldre sønner fikk vite at jeg var blitt med i kirken, og mislikte dette sterkt.
De kristne spiser kjøtt fra kyr, og vi hinduister tror at kyrne er hellige, fortalte mine foreldre til meg. Likevel fortsatte jeg å gå til kirken. Jeg fortalte mine foreldre at jeg dro til venner, men egentlig dro jeg til kirken. I hemmelighet leste jeg Bibelen under dyna på kvelden.» En viktig tradisjon innen hinduismens mange religiøse festivaler, er «Baitika». Det er da yngste datter skal lage et rødt merke i panna på alle de andre familiemedlemmene. Usha forteller at på denne spesielle dagen for hinduister, var hun igjen i kirken. Hennes eldste bror oppsøkte da kirken, drog henne ut og rev i stykker Bibelen hennes!

Døpt i skoleuniform
På dåpsdagen var hun ikledd skoleuniform i håp om at foreldrene skulle tro hun var på skolen. Hun var da kun 15 år. Da familien fikk vite at hun var blitt døpt, sluttet de å betale skolepenger for henne. Dette var en veldig vanskelig tid, men heldigvis klarte kirken å betale skolepengene. Hun fortsatt å lese Bibelen i skjul hjemme. Spesielt Jobs bok gav henne trøst, og især kapittel 42. vers 5: «Før hadde jeg bare hørt om deg, men nå har jeg sett deg med egne øyne.» Fellesskapet i kirken betød alt for henne, og hun tilbrakte så mye tid som mulig i kirken.

Forelsket på ungdomsleir
«Da jeg var 18 år, drog jeg sammen med ungdommer i kirken på en ungdomsleir like ved Kathmandu. Min mor gråt da jeg drog av gårde. På leiren møtte jeg han som skulle bli min ektemann; Rajendra. Ikke lenge etter ble vi gift, og jeg flyttet til Kathmandu. Rajendra og jeg dro på besøk til Tansen, og mine foreldre fikk et godt inntrykk av min ektemann. De ble gradvis mindre skeptiske til kristendommen. Min mor fikk hjerneslag og ble innlagt på Tansen Mission Hospital. Her opplevde mine foreldre god omsorg og et vennlig personale. Vi var også på sykehuset for å be for min mor. Nå er begge mine foreldre døde, men jeg tror de var tiltrukket av kristendommen på slutten av livet. Jeg vet ikke helt, håper det,» sier Usha litt forsiktig, «men mine to brødre har jeg helt mistet kontakten med. Vi håper og ber for dem at de også skal møte Jesus!»

Solgte gifteringene
Den første tiden i Kathmandu, var veldig vanskelig, sier Usha og Rajendra. De hadde så lite penger at ved en anledning måtte de selge gifteringene sine for å få råd til mat. Men hverdagen gikk seg til etter hvert, og stadig opplevde de å få gaver, for eksempel mat og penger som ble gitt til dem av både fremmede og kjente. De fikk etter hvert to egne sønner. Usha hadde en natt en drøm der hun så seg selv dele ut mat til flere små barn. Nesten samtidig fikk de vite om flere gutter som var blitt forlatt, og det var ikke noe tilgjengelig barnehjem for dem i Kathmandu. «Gud talte til oss og gav oss versene fra 1. Kor 13,» sier Rajendra. «Det handler om å vise Guds kjærlighet i praksis. Vi visste at dersom vi ikke tok imot disse guttebarna til oss, ville maoistene lære dem opp til å bli barnesoldater.» Det ble etter hvert hele fire nye sønner i huset så på det meste var det seks sønner å ta seg av. Nå er dessverre en av dem død av blodkreft, men det har vært en stor velsignelse å ta seg av guttene, vise dem kjærlighet og gi dem skolegang, istemmer de begge.

Djaemasi
«Namaste» er det mest vanlige uttrykket man hører overalt i Nepal. Det betyr «Jeg hilser guden i deg.» Usha og Rajendra bruker et annet uttrykk som høres blant kristne nepalere: «JaiMasi!» Det betyr «seier til Kristus!» Etter vi er tilbake fra skolebenken denne dagen, tenker vi gjennom samtalen vi hadde med Usha og Rajendra. Tenk at det finnes slike Guds ambassadører i Nepal; mennesker som tar konsekvensen av Guds Ord og handler deretter. For er det noe Nepal trenger, og verden forøvrig, så er det mennesker som er i det gode budskaps tjeneste. «Vi er Guds kjærlighetsbrev til verden,» poengterer Rajendra. Inspirerende å tenke på at en liten lovsangssamling på Tansen Mission Hospital kan bety så mye...

Les mer Tansen Mission Hospital og prosjekt helse og fattigdom ved å følge denne linken