Av Jostein Holm, styreleder i Tibetmisjonen

Forrige bok om Hoftun hadde tittelen ”Haugianer i Himalaya”. Jeg skal ikke forsøke meg på noen bokanmeldelse her, men ta opp spørsmålet om det kan være bruk for en form for haugianisme i Nepal.

Hauge kom på banen i en tid preget av opplysningstiden for 200 år siden. Hans radikale forkynnelse skapte et åndelig liv utover landet som vi kaller Haugevekkelsen. Men Hauge hadde også et sterkt samfunnsengasjement. Han var på mange måter en gründer som startet opp virksomhet der han så muligheter i menneskelige og naturgitte ressurser. I hans kjølvann vokste bedrifter og mange arbeidsplasser fram. Denne nye grasrotbevegelsen var ofte et alternativ til utenlandsk kapital. I tillegg til å skape verdier, resulterte bevegelsen i en sosial utjevning med bedre levekår for folk flest. Mange ser en klar sammenheng mellom Haugebevegelsen og fremveksten av vår velferdsstat.

Da Hauge startet sitt virke var Norge et lutfattig land. Analfabetismen var stor, og levealderen under 40 år. Mer enn 80 % av befolkningen levde på landsbygda og hadde landbruket som levevei. Det var få og elendige veier og ikke noe banksystem. Alt dette vanskeliggjorde varehandel og annet samkvem. Lista over elendige forhold kunne gjøres mye lengre.

Den som har sett forholdene i Nepal på nært hold, ser at beskrivelsen er til forveksling likt forholdene der i dag. Men det er en stor forskjell. Den åndelige vekkelsen har allerede funnet sted i Nepal. I de mer enn 50 år misjonen har arbeidet i Nepal har det vært en grei arbeidsdeling mellom kirken og misjonen. En kirkeleder sa det slik: Vi tar oss av evangeliseringen så tar misjonen seg av det diakonale.

Stadig flere ser nå behovet for at menighetene engasjerer seg også i sosialt arbeid og blir en mer synlig del av det sosiale samfunnet. Mange ser også behov for å hjelpe sine medlemmer ut av fattigdommen og til å få et akseptabelt utkomme. Når jeg reiser i Nepal i dag, møter jeg stadig menighetsledere som etterspør vår hjelp på dette området. Når jeg spør hva de trenger hjelp til, blir de mer unnvikende. De vet ikke helt selv hvordan de kan komme i gang.

Hans Nielsen Hauge var ikke en slu investor som satte inn kapital der den kunne ventes å kaste mest av seg. Han så mulighetene hos den enkelte han møtte og satte dem i gang med det de hadde ressurser til. De fleste begynte i det små, støttet og hjalp hverandre og fikk virksomheten til å vokse. Opplysningsarbeid fulgte ofte med i denne bevegelsen, ofte i form av voksenopplæring. Sosiale nettverk som løftet befolkningen ut av den bunnløse fattigdommen ble utviklet.

Personer som Odd Hoftun har vist oss at det å starte i liten skala gir smitteeffekt. Folk kopierer og utvikler produktet videre. Jeg minnes et utsagn fra Hoftun en gang i et intervju om utviklingsarbeid i Nepal: ”Det å ha mye penger…….det er et problem”. Nøysomhetsprinsippet er viktig å ha i bunn når plattformer for desentralisert næringsutvikling, og samfunnsutvikling, skal bygges i Nepal.

Bestill boka "Kraftverket" ved å sende en e-post til post@tibetmisjonen.no